Alltinget må ikke finne på å ratifisere Romatraktaten, langt mindre Lisboa-

EU er det siste Island trenger nå. Det blir mye vanskeligere å reise seg fra en krise om man innlemmer seg en union (også juridisk) og på den måten mister vital nasjonal selvbestemmelsesrett.

EU-grunnloven (og dermed også Lisboa-traktaten) etablerer på langt nær en “statsmakt” med videre sentraliserte makter enn de opprinnelige intensjoner i USAs føderale grunnlov (om enn foreløpig ikke i f.eks. utenrikspolitikken). Ser man i traktaten på søylen over EUs enekompetanse og søylen over “delt kompetanse”, der medlemslandene kan utøve sin kompetanse om EU ikke velger å utøve kompetanse, ser man at det er tale om sjokkerende mange områder. Avgjørelsene må riktignok fortsatt tas enten med enstemmighet eller kvalifisert flertall, men de nasjonale parlamenter, for ikke å tale om de nasjonale borgere gjennom valgkanalen, mediekanalen og andre tradisjonelle demokratiske kanaler, har fortsatt svært lite å si.

Hva sier EU-topper og de nasjonale ministere om Lisboa-traktaten?

“Endelig får EU sin egen militære kapasitet. Nå kan EU etter alle disse årene bli en kraft i utenrikspolitikken.”

Silvio Berlusconi, daværende italiensk statsminister med formannskap i EU, i Nationen 13. desember 2003

Berlusconi har også spilt en viktig rolle som statsminister i et av EUs viktigste medlemsland, bl.a. i den offentlige og mediale demagogi i promoteringen av traktaten som beskrives på følgende måte av Belgias utenriksminister, Karel de Gucht:

«Målet med konstitusjonstraktaten var å være mer lesevennlig; målet med denne traktaten er å være uleselig… Konstitusjonen skulle være klar, mens denne traktaten måtte være uklar. Den er en suksess.» [legg spesielt dette sitatet på minne]

Flandreinfo, 23. juni 2007

En indikator på Lisboa-traktatens føderale karakter:

«En stor del av innholdet i konstitusjonstraktaten er bevart… Vi har ikke latt en eneste viktig del av konstitusjonen gå ut… Dette er uten tvil mye mer enn en traktat. Det er et prosjekt av grunnleggende karakter, en traktat for et nytt Europa.»

Jose Zapatero, Spanias statsminister, El Pais 23. juni 2007

Alle seriøse vurderinger av Lisboa-traktaten viser at traktaten er mer eller mindre juridisk identisk med forfatningstraktaten (ofte kalt EU-grunnloven) fra 2005, som ble nedstemt i Frankrike og Nederland i folkeavstemninger. Angela Merkel spilte under det tyske EU-formannskapet i 2007 en sentral rolle i å etablere en ny traktat som ikke skulle legges ut for folkeavstemning i noe land. For å få dette til stilte hun flere spørsmål til andre europeiske statsledere, bl.a. “How do you assess the proposal made by some member states to use different terminology without changing the legal substance- for example with regard to the title of the treaty, the denomination of legal acts, and the union’s minister of foreign affairs?” og “[...] replace the full text of the Charter of Fundamental Rights by a short cross reference having the same legal value”.

Kilde: http://eudemocrats.org/eud/content.php?id=21

“Allow me to make one final comment relating to our Parliament’s understanding of itself: we thank you for your acknowledgement that this European Parliament is an important institution. If we were not so influential, we would not currently be the legislator in 75% of cases and we would not be a co-legislator in almost 100% of cases with regard to the Treaty of Lisbon, and then it would, in fact, be the case that decisions in Europe would be made by bureaucratic means. However, it is now the European Parliament that decides.”

- Hans Gert Pöttering i EU-parlamentet, rettet mot Tsjekkias president, Vàclav Klaus, etter dennes EU-kritiske tale, 19. februar 2009

I Norge har den politiske elite, representert ved Ap og Høyre, tradisjonelt støttet opp om det europeiske integrasjonsprosjekt, mens motkulturene (V/KrF/Sp) og et flertall i folket har hindret medlemskap to ganger. I Island har medlemskap aldri tidligere kommet på tale, fordi den politiske elite, representert ved Uavhengighetspartiet (forresten Høyres søsterparti på Island), ikke har fremmet saken.

Det er meget synd at et knapt flertall på Island nå har sett seg blind på egne rent økonomiske problemer, der mange vil hevde at landets i verdenssammenheng “unike” problemer i stor grad er over. (Det kan argumenteres for at Storbritannia er like ille ute som Island, og enda verre ville det bli for dette landet om Labour skulle begynne å tenke tanken om å avskaffe landets monetære selvstendighet ved å gå over til euro.) På lang sikt, og da først og fremst med Lisboa-traktaten (les: EU-grunnloven) som horisont, er det åpenbart ikke i Islands interesse å bli medlem av Den europeiske union.

Det er da heller ikke flertall i Alltinget for dette, jf. http://eunews.blogspot.com/2009/04/results-of-icelandic-general-elections.html

Twingly:

Opprinnelig publisert på

http://www.dagbladet.no/2009/08/12/nyheter/island/eu/utenriks/politikk/7625029/?commentId=3282083#comment_3282083

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Konklusjon om mitt EU-standpunkt i forlengelsen av forrige innlegg

Også publisert på, ja, Høyrebloggen (uten svar foreløpig…) og Liberaleren.

Alminnelig rettsoppfatning tilsier at for Norge å undertegne Roma-traktaten (ref. “ever-closing union”) motstider Grunnloven §§ 1, 49, (93), 112 m.fl. og Straffeloven § 83.

Jf. traktatens begynnelse: “HIS MAJESTY THE KING OF THE BELGIANS, THE PRESIDENT OF THE FEDERAL REPUBLIC OF GERMANY, THE PRESIDENT OF THE FRENCH REPUBLIC, THE PRESIDENT OF THE ITALIAN REPUBLIC, HER ROYAL HIGHNESS THE GRAND DUCHESS OF LUXEMBOURG, HER MAJESTY THE QUEEN OF THE NETHERLANDS,

DETERMINED to establish the foundations of an ever closer union [merk!] among the European peoples, [...]”
Kilde:http://en.wikisource.org/wiki/The_Treaty_establishing_the_European_Economic_Community_%28EEC%29

Personer som befatter seg med en slik undertegnelse, må således være forberedt på straffeforfølgelse av ordinære påtalemyndigheter eller av Stortinget i plenum (riksrett).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et eksempel på hvordan Høyre argumenterer om EU

På Høyres offisielle blogg leser jeg 8. juni 2009 følgende innlegg. “Europa farget blått” er virkelighetsfremstillingen etter et EU-valg hvis resultat først for landets sosialistiske presse tør komme som noen overraskelse. For dem som følger litt mer enn gjennomsnittlig godt med om hva som foregår i EU, var det Høyre legger vekt på i denne bloggartikkelen, mindre interessant – om ikke kun for å studere partiets retorikk om Den europeiske union. De som forsøker seg på det sistnevnte, må for å få noe som helst matnyttig ut av det være eksperter i selektiv politisk ny- og dobbelttale samt inneha større tålmodighet enn undertegnede. Derfor gidder jeg ikke å gjennomanalysere og dissekere dette eksempelet på Høyres EU-argumentasjon – som jeg stadig oftere oppfatter som -agitasjon – men eventuelt overlate det til bloggens lesere. Så her følger Høyres blogginnlegg i sin helhet, samt mine to kommentarer og Høyres korresponderende replikker på disse:

Europa farget blått

juni 8, 2009 · 4 Kommentarer

Nok en gang har det vært valg til Europaparlamentet. Denne gangen – igjen – med en valgdeltakelsen lavere enn man kunne ønsket seg, i tillegg til at velgerne nok også benyttet anledningen til å protestere mot hjemlige regjeringer. Samtidig er det ingen tvil om hva velgerne i Europa vil ha: Borgerlig politikk.

- Vi gratulerer våre søsterpartier med en overbevisende valgseier i EU-valget, sier en glad generalsekretær i Høyre, Trond R. Hole. - Dette er en krystallklar melding til sosialdemokratene og sosialistene om at europeiske velgere har gjennomskuet deres propaganda om at “liberal-konservativ politikk” var skyld i finanskrisen. Liberal-konservativ politikk er forsvar for en sosial markedsøkonomi og for en sunne og rettferdige reguleringer til forsvar av den frie konkurransen. Det er dette EU-velgerne nå sier at de vil ha mer av, konstaterer generalsekretæren.

– EU-valget styrker Europas sjanser til å komme styrket ut av krisen, på samme måte som Høyres politikk her hjemme – med fokus på skatt, skole og samferdsel – er medisinen for at Norge skal komme styrket ut av krisen, sier Trond R. Hole.

I Norge var det denne helgen valg til ny ledelse i Europabevegelsen. Gratulerer til nyvalgt leder Paal Frisvold. Han har en stor utfordring foran seg. Fortsatt er Høyre Norges eneste ja-til-EU parti.  Sukk.

Erna Solberg sa i sin innledning til Europabevegelsen at Høyre vil velge EU foran regjeringsmakt. Inntil vi får reell mulighet til å velge EU, får vi nøye oss med regjeringsmakt:-D

Kategorier: Uncategorized

  • hoyrebloggen // juni 8, 2009 kl. 10:40 am | Svar

    Sentrumskonservativ:
    Den dagen Norge blir med i EU vil vi samarbeide med våre søsterpartier i den verdiskonservative gruppen i EP. No problem!
    -D

    “For øvrig fortoner det seg for meg som et paradoks at Høyre ønsker å delta i et samarbeid som helt klart reduserer respekten for lov og rett. ” Er det mangel på gode argumenter som gjør at du skriver så usakelig? Synes du at du fortjener et saklig svar tilbake?

    Høyre ønsker å være medlem i EU. Siden starten (Shuman-erklæringen) har begrunnelsen vært å sikre fred i Europa, samarbeid mellom land – og de fire friheter. Argumenter fra motstandere er nasjonalisme, isolasjon og motvilje (!?) mot å være med å fatte beslutninger – dvs ta ansvar.

    Synes du virkelig det er bedre å sitte med en husmannskontrakt som EØS-avtalen? Da er Norge virkelig ingen ting annet enn en nikkedukke.

  • Sentrumskonservativ // juni 8, 2009 kl. 12:53 pm |Svar

    Det er klart at når EU-parlamentet blir en så viktig institusjon som det spesielt etter innføringen av Lisboa-traktaten vil bli, må man se på hvilken legitimitet dette parlamentet har i medlemsstatene. Oppmøte i Slovakia: 19,6 %. I gjennomsnitt i EU: 43,4 %. Skyldes dette mangel på interesse for politikk og for Europaspørsmål i særdeleshet? Ja, delvis, men hovedgrunnen tror jeg er at europeere flest ønsker at lovene de skal leve med hver dag, blir laget i deres eget land – iallfall ikke at EU-andelen er rundt 75 prosent som tilfellet er i dag. Jeg tror heller ikke at europeere flest ønsker at EU-rettsakter skal ha forrang i forhold til de nasjonale grunnlover.

    Og ja, EØS-avtalen er en husmannskontrakt, men i forhold til EU-medlemskap, som i realiteten også er en husmannskontrakt, hvilket svært få tør i kalle det, er det en god avtale for Norge (selv om jeg helst ser at Norge sier opp EØS-avtalen øyeblikkelig og således setter frihandelsavtalen fra 1973 i funksjon). Som sagt – ser nå at det var noe klønete formulert ovenfor – virker det i Høyres og til dels Jonas Gahr Støres og andres EU-agitasjon som at Norge må godta alt EU bestemmer. Det er så lagnt fra sannheten som det kan få blitt.

    I forhold til antall EU-lover totalt implementerte Norge i 2003-2007 1677 nye lover av i alt ca. 25 000 for EU-landene. Ca. 7%. I land som Tyskland utgjør andelen faktiske EU-rettsakter ca. 80 prosent av de samlede nasjonale lover. Som jeg også skriver i mitt første innlegg, er Norge også er medlem i en rekke programmer i tillegg til EØS, men likevel er Norge langt under selv halvveis EU-medlem (uten innflytelse). Videre: “Mange av disse EU-programmene er til gavn for Norge, som f.eks. deltagelse i forskningssamarbeid med EU-land. Deltagelse i militære operasjoner i regi av EU kan derimot være en fare for NATOs fremtid, og går etter mitt syn utover hva EU burde drive med, for å si det pent. Det er tydelig at EU beveger seg i retning en forbundsstatsdannelse. SV har tidligere uttrykt meget stor skepsis til slik militær deltagelse, men når Norge først er blitt med (fra og med 2008, hvis jeg husker riktig), har man ikke hørt noe. Saken har også fått minimal omtale i media. Det er et demokratisk problem. Men, Norges forbindelser til EU er altså langt mindre enn hva de hadde vært med medlemskap. Pengepolitikk, landbrukspolitikk, fiskeripolitikk, justispolitikk, etc. avgjøres suverent av Norge. Går Lisboa-traktaten gjennom, bestemmer EU over alle områder unntatt ” * the protection and improvement of human health
    * industry
    * culture
    * tourism
    * education, youth, sport and vocational training
    * civil protection (disaster prevention)
    * administrative cooperation” og unntatt andre områder som ikke nevnes til venstre på siden Treaty of Lisbon – Defined policy areas (Wikipedia, se
    http://en.wikipedia.org/wiki/Treaty_of_Lisbon#Defined_policy_areas).

  • hoyrebloggen // juni 8, 2009 kl. 1:08 pm | Svar

    Sentrumskonservativ:
    Takk – nå synes skjønner jeg bedre hva du mene og setter pris på litt mer gjenomtenkt kommentar.

    Kort og godt: Nei – Høyre godtar ikke alt som kommer fra EU.

    “Norge avgjøre suverent”…jaha..og hva med WTO, EMD m.fl. Høyres erkjennelse er at vi lever i en global verden. vi påvirkes av og påvirker verden rundt oss. Ikke minst når det gjelder handel er vi avhengig av verden rundt oss og da er det nyttig med felles regelverk. Klimautfordringene er grenseoverskridende – da er det viktig med tilsvarende grenseoverskridende forpliktende samarbeid. Gjennom NATO forplikter vi oss sikkerhetsmessig.

    Nærhetsprinsippet som er vikig for Høyre, er forøvrig blitt stadig mer sentralt i EU, også i traktatene. Det alene undergraver mange av poengene dine.


    Etter å ha fått denne utvekslingen på litt avstand, vil jeg notere meg mine viktigste nye erkjennelser etter denne “samtalen med Høyre”, som det kanskje kan kalles? Iallfall, jeg tror i all beskjedenhet at Høyre kunne stå seg på å lytte til minst et av mine råd:

    1 Husk at den skriver en kommentar på den blogg som i størst grad fremstår som Høyres offisielle, ønsker å oppnå noe med dette. For å uttrykke hva han ønsker å oppnå, tar han ofte med et spørsmål. I mitt tilfelle var dette ganske klart og konkret utformet. Svaret “Den dagen Norge blir med i EU vil vi samarbeide med våre søsterpartier i den verdiskonservative gruppen i EP. No problem! -D” på spørsmålet “Hva med Storbritannias konservative, som nå skal danne sin egen partigruppe? Vil Høyre fortsatt kunne samarbeide med disse i europeiske spørsmål? For øvrig fortoner det seg for meg som et paradoks at Høyre ønsker å delta i et samarbeid som helt klart reduserer respekten for lov og rett. Hundretusener av direktiver, lover og forordninger initiert av en ikke-folkevalgt kommisjon? Nei, da takke seg til EØS-avtalen, hvor man må godta ca. 7 prosent av den samlede mengde rettsakter – i strid med Høyres populistiske EU-retorikk. Ønsker for øvrig Høyre at 75 prosent av Norges lover skal ha sitt opphav i Brussel, som er gjennomsnittsandelen i EU-landene?

    Til valgresultatet: Vel så interessant er de EU-skeptiskes (ikke de Europaskeptiske, merk distinksjonen) fremgang. Spesielt i Storbritannia, der United Kingdom Independence Party ble det nest største partiet, foran Labour og bak Det konservative parti. Gratulerer UKIP! Vi skulle hatt et parti som dette i Norge.” er lite tilfredsstillende fordi jeg, som alle EU-kjennere forstår, til den gruppe som de konservative etter valget hadde forpliktet seg på å opprette, og som i dag er kjent som ECR (se f.eks. engelsk Wikipedia).

    2 Husk at en antatt EU-motstander kan ha et like nyansert syn på EU som EU-tilhengere har på politikk, ideologi, “EU” osv. Høyre synes å tro at partiet kun appellerer til dem som allerede støtter opp om europeisk integrasjon. Dette er som kjent (men kanskje altså litt for lite kjent i Høyre) ukorrekt, hvilket flere meningsmålinger bekrefter. En anbefalt kunnskapsbase for både Høyre og andre norske partier for bakgrunnskunnskap om EU er for øvrig (den litt pro-EU- men ellers med høy journalistisk kvalitet) relativt nylig opprettede europabloggen.no.

    3 Ta enhver innsender seriøst, uansett hvilket syn vedkommende har på EU. Er det egentlig noen i Høyre som vet hva EU dreier seg om? Av og til tviler jeg. Hvorfor gjør jeg det? Kanskje fordi jeg synes det er merkelig at Norges på sitt beste mest sympatiske og intellektuelt redelige parti ønsker å integrere sitt fedreland i det mest usympatiske og intellektuelt uredelig funderte evolusjonære statskupprosjekt verden har sett. Høyre og Venstre (og Kristelig Folkeparti) forblir partiene på Stortinget jeg har mest sans for, men debatter som dette gjør at jeg fullt og helt har avskrevet Høyres kandidater i mitt hjemfylke, Rogaland, som vurderingsmulighet. Nå står valget mellom Kystpartiet og Det Liberale Folkepartiet.

    For den som vil ha en innføring i hva som har vært, er og vil være “det europeiske integrasjonsprosjekt”, les starten av Romatraktaten! Denne er mitt aller beste neiargument.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Realistisk med ren Ap-regjering?

Er en ren Ap-regjering urealistisk?

Nei, ikke hvis vi skal tro en rekke politiske kommentatorer som har uttalt seg om hva som kan skje etter valget dersom de rødgrønne mister flertallet. Professor Bernt Aardals juni/juli-oversikt basert på gjennomsnittet av 16 meningsmålinger gir mandatfordelingen

Rødt (1)
Sp (8)
V (8)
KrF (9)
SV (11)
Høyre (20)
FrP (50)
Ap (62)

Det betyr at de rødgrønne pr. i dag sannsynlig ligger an til å få rundt 81 mandater, hvilket er fire for lite for flertall. Det betyr at Venstre og Kristelig Folkeparti hver for seg kommer på vippen mellom den rødgrønne blokken og den såkalt borgerlige blokken (som utelukker Sp og innbefatter FrP). Spørsmålet blir da om Venstre og/eller KrF vil samarbeide med Ap/SV/Sp-blokken på noen måte om denne mister flertallet, eller om ett eller begge av disse to partiene kommer til å votere utelukkende i samsvar med sine primærstandpunkter i Stortinget.

Lars Sponheim har vært vært unødvendig uklar og brukt uttrykket “heller Jens enn Jensen” (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article2023169.ece), samtidig som han i landsmøtetalen i 2008 sidestilte Ap og FrP når det gjelder mulighet for samarbeid med Venstre. Trine Skei Grande opprettholdt dette syn i Dagsnytt 18 11. april 2008 (http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/164897). 08:20 ut i sendingen: “Vi kjem ikkje til å vere noko parlamentarisk grunnlag for verken ei regjering med Frp eller ei regjering med Arbeiderpartiet.”

I spørsmål fra meg på Lars Sponheims TV2-blogg (http://lars.valg.tv2blogg.no/article871409.ece#comments (får ikke kommentarene frem i min Mozilla Firefox, men IE virker)) om hva som er Venstres syn på regjeringssamarbeid eller parlamentarisk støtte til Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet, svarer Sponheims rådgiver, Atle Hagtun, følgende:

“1. Venstre har ikke lansert noe slagord “heller Jens enn Jensen”. 2. Skei Grandes sitat over gjelder som Venstres politikk. 3. Venstre kan sitte i regjering med Høyre og andre sentrumspartier, og vil være i opposisjon til alle andre. 4. Alle hypoteser som kan tenkes, kan ikke et parti ta stilling til før valget. Sammensetningen av Stortinget blir avgjørende, og det blir for mange usikre hvis såfremt ifall. 5. En regjering kan felles i Stortinget på en sak. Det kan være tiltredelseserklæringen, statsbudsjettet eller en enkeltsak. Som Sponheims forrige blogginnlegg viser, kan ikke Frp få flertall i Stortinget for sin spesielle politikk. Andre kan lettere klare det fordi de ligger nærmere flertallsløsninger, (For noen år siden var Carl I Hagens hovedbudskap at hvem som sitter i regjering er uinteressant fordi det er stortingsflertallet som bestemmer politikken). 6. Fløypartier som ikke kan få flertall for sin politikk, må velge det nest beste, Derfor er det først og fremst Frp som vil ha valget mellom Ap og en borgerlig regjering. De fleste i Frp som ble intervjuet om dette etter partiets landsmøte, svarte at de ville foretrekke Ap. Jo større Frp blir, jo mer umulig vil en ikkesosialistisk regjering bli. Atle Hagtun, seniorrådgiver i Venstre”

Undertegnede oppfatter det som rimelig oppsiktsvekkende at Venstre ikke har blitt mer utfordret i mediene på hvordan partiet faktisk vil stille seg til Ap i regjering. Med bakgrunn i svaret fra Hagtun over forplikter Venstre seg til utelukkende å stemme i samsvar med egne primærstandpunkter og ikke f.eks. inngå budsjettforlikk, sakskompromisser, etc. med Ap. KrF har flagget samme ståsted, men dette har gått noe mindre hus forbi (men like fullt hus forbi mange steder): http://www.ukeavisenledelse.no/samfunn/20090622/hoybraten-vraker-bade-jens-og-jensen/

I KrF har det også vært soloutspill fra f.eks. Knut Arild Hareide om mulig samarbeid med Ap etter valget, uten at jeg har sett noen korreksjon fra partiet sentralt. Nok en gang har mediene sviktet systematisk med å gjennomgå konstellasjonsmulighetene etter valget i lys av hva partiene sentralt har sagt. Mediene (men også naturligvis partiene, først og fremst KrF og V) har altså sviktet så grundig at mange av oss er usikre på partienes samarbeidsposisjoner.

Hvis man likevel skal forsøke å konkludere, må medienes “heller Jens enn Jensen”-alibi for en ren Ap-regjering forkastes, fordi det ser ut til at dette utspillet fra Sponheim etter valget i 2007 var lite gjennomtenkt og benektes nå av både Hagtun (på vegne av Sponheim), Sponheim selv og Grande. Men dette kompliserer regjeringsspørsmålet ytterligere. Nå vil man få et stortingsregjereri dersom Jens Stoltenberg fortsetter med Ap alene i mindretall, der regjeringen må finne vekslende støtte i følgende konstellasjoner (kun oppgitt nødvendige partier for flertall): Ap/FrP, (Ap/H, ligger ikke an til flertall i dag), Ap/H/[SV, Sp, V eller KrF] Ap/SV/Sp/[V eller KrF], Ap/KrF/V/[Sp eller SV]. I praksis vil en slik regjering måtte administrere mange nederlag i Stortinget i de saker der et flertall som ikke omfatter Ap, er enige.

Langt viktigere er imidlertid at FrP/H/V/KrF burde kunne enes om å felle en ren Ap-regjering. Hva som på sikt vil være alternativet til en slik Ap-regjering, er et meget komplisert spørsmål. Det er kanskje grunnen til at V og/eller KrF muligens ikke vil kunne stille seg bak et slikt mistillitsforslag (som er en nødvendig implikasjon av en borgerlig velgergaranti). (Dette er noe disse to partier burde utfordres på av mediene i valgkampen. Evt., hva vil skje hvis f.eks. FrP, som partiet gjorde etter 2001-valget med H/KrF/V, fremmer forslag om votering over “tillitsforslag” for Ap-regjering? Vil KrF/V da kunne stemme for et slikt tillitsforslag? Vil Stoltenberg gå av hvis han ikke får tillit (positivt), eller vil han se an om partiene også stemmer for mistillit (negativt)?)

Om en FrP-regjering kommer som en ersatning for en Ap-regjering, skal denne i prinsippet kunne felles på samme måte av V/KrF. Da står vi igjen med H/V/KrF, evt. H alene. (Det finnes også andre konstellasjoner, f.eks. Ap/H (i flertall eller mindretall), som kan bli dannet om det ikke lar seg gjøre å danne en annen regjering, og/eller som en reaksjon på sentrumspartienes innflytelse i norsk politikk.) Merk at det blir spekulasjoner hvilken regjering som vil følge etter et mistillitsforslag, fordi det som har betydning, er hvilket råd Kongen får, evt. om Kongen (som i 1928) foretar en selvstendig avgjørelse.

Siv Jensen har uttalt at hun ikke kan støtte en regjering hun ikke selv er en del av, men om det rene Høyre-alternativ har hun ikke vært like tydelig (http://www.dagsavisen.no/innenriks/article340877.ece). Kan dette bli det endelige kompromiss, eller vil FrP eller V/KrF gi stilltiende støtte til en ren Ap-regjering ved ikke å stemme for mistillitsforslag, eller i verste fall (V/KrF) løpe fra sine valgposisjoner og inngå parlamentarisk samarbeid med Ap?

Twingly:

VG1, VG2, VG3, VG4, VG5, Db1, Db2VL1, TV2 1

Egne henvisninger:

Db1

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om Grunnloven, parlamentarisme og hvorfor jeg ikke kan støtte Høyre

Norge blir gjerne karakterisert som et grunnlovskonservativt land. Foruten at Norge har verdens tredje eldste skrevne konstitusjon som fortsatt er i bruk (etter USA og San Marino), har 17. mai 1814 som nasjonalt begrep spilt og spiller fortsatt en viktig rolle i folks nasjonale bevissthet. 17. mai-feiringen er et unikum uten sidestykke i verden, og det er en tradisjon jeg håper vil fortsette i mange år fremover. Problemet er at altfor få synes å reflektere skikkelig over hva som ligger i 17. mais virkelige innhold, som den klassiske liberalisten Onar Åm (Det Liberale Folkepartiet) uttrykte det på nasjonaldagen i år. DLF er sannsynligvis det mest grunnlovsvennlige parti i Norge, ettersom partiet anerkjenner og vil gjeninnføre dets mest sentrale prinsipp (gjeldende inntil endring av 20. februar 2007): maktfordelingsprinsippet.

Jeg skal senere komme tilbake til hvilke tanker jeg gjør meg om hvilke kandidater fra hvilke partier jeg kommer til å støtte i stortingsvalget, men foreløpig fastslå at Kystpartiet også fremstår som et grunnlovskonservativt, selv om dette partiet ikke synes å ha samme ideologiske tyngde i en del forfatningsteoretiske spørsmål som Det Liberale Folkepartiet.

Det er imidlertid essensielt at det snart blir valgt inn stortingsrepresentanter som verdsetter og respekerer landets konstitusjon i vesentlig større grad enn hva som er tilfelle i dag (og har vært det siden ca. 1884). Nettopp konstitusjonen i form av Grunnloven er av stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer blitt brutt utallige ganger. I ganske lang tid når det gjelder spørsmål knyttet til eiendomsrett og næringsfrihet, i nyere tid først og fremst knyttet til nasjonal suverenitet.

Blant de verste eksemplene er ansøkning om EU-medlemskap på tidlig nittitall som Brundtland-regjeringen gikk inn for, og som kanskje ville gått gjennom i Stortinget i etterkant av et ja-flertall i folket. EØS-avtalen må også kunne sies å være i strid med § 49. Norge har en kraftig beskyttelse i Grunnloven mot suverenitetsavståelse i §§ 1, 49, (93) og 112 m.fl. EØS er riktignok ikke, som mange ja-folk vil ha det til, en husmannskontrakt der Norge må godta alt EU vedtar. Ca. 7 prosent av EUs lovgivning har Norge måttet innlemme de seneste fem år, mot nærmere 100 prosent i EUs medlemsland. Her er også gjennomsnittet av EU-lovenes andel av nasjonal lovgivning ca. 80 prosent. Hadde Norge blitt utsatt for dette, ville det vært klart i strid med Grunnloven og kvalifisert for riksrett for så vel regjerings- om stortingsrepresentanter.

Etter mitt syn var det også grunnlovsstridig å skrive parlamentarismen inn i Grunnloven i 2007, se f.eks. en interessant serie innlegg i Sunnmørsposten rundt 17. mai i år: http://www.smp.no/article/20090516/MENINGER01/442334475, http://www.smp.no/article/20090519/MENINGER05/551237566, http://www.smp.no/article/20090529/MENINGER05/556007113.

At det eksisterer en konstitusjonell sedvanerett, kan betraktes som legitimt da det politiske element som Lagtingets venstremedlemmer representerte i riksrett i den aktuelle riksrettssaken mot ministeriet Selmer i 1884, pr. definisjon var legitimt. Å skrive den samme rett inn i Grunnloven, må derimot være i strid med Grunnlovens ånd og dreie seg om mer enn rene modifikasjoner (§ 112), og således må Høyesterett kjenne endringen i 2007 ugyldig. Dette burde da kvalifisere til riksrett for stortingspresident Torbjørn Jagland, men det ville med dagens (og fremtidens) ordning forutsette at Stortinget fulgte Høyesterett i det aktuelle scenario.

Alternativt må Norge få en forfatningsdomstol til hvilken borgerne kan innklage stortingsvedtak de anser i strid med konstitusjonen (slik f.eks. Lisboa-traktaten er blitt i Tyskland).

For øvrig: Parlamentarismen har vært konstitusjonell sedvanerett i Norge siden 1884/1905 (sistnevnte ifølge Svein Tore Marthinsen, jf. Twitterutveklsing), men ble først innskrevet i Grunnloven den 20. februar 2007. Med enstemmig flertall. Det betyr at alle representantene fra det parti som ble opprettet nettopp som en motvekt til Johan Sverdrups Venstre og riksrettsdommen i 1884 – Høyre – nå har tatt endelig farvel med sin historie som et konservativt parti som kjemper for Grunnlovens viktigste prinsipp.

Oppdatert: Bloggnavn er endret fra “Sentrumskonservativ. En høyreblogg som ikke støtter Høyre” til “Sentrumskonservativ – en blogg om politikk og ideologi”.

Twingly:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00